Hva er et atferdsproblem?

ET DEFINISJONS SPØRSMÅL

Hos dyr kaller vi det et atferdsproblem hvis det oppfører seg på en måte som eier syntes er problematisk. Av den grunn er selve begrepet forvirrende; hvert individuelle dyr har en egen grunn til å oppføre seg som den gjør og hver individuelle eier har en egen oppfatning av hva de anser som et problem.

Et atferdsproblem per definisjon er et symptomatisk uttrykk av emosjonell eller intern utilpasshet. Atferden er derfor kun et symptom på at noe er galt og diagnosen/sykdommen er den emosjonelle tilstanden som dyret er i da den oppfører seg problematisk. Når man behandler problemet må man altså først finne ut hva den emosjonelle tilstanden til hunden er i det den reagerer. Eksempler på disse tilstandene er frykt, frustrasjon, forvirring mm. 

Atferd hos dyr har en "årsak-virkning" effekt hvor årsaken kan være singel eller multifaktoriell og virkningen er den synlige atferden som kommer i kjølevannet av individets interne ubalanse og som gjerne utspiller seg negativt eller problematisk for eier. Hos dyr blir årsak-virkning effekten av en situasjons-betinget avreagering desto tydeligere, da dyr gjerne ikke har bevisstheten til å maskere eventuelle emosjonelle eller interne følelser av utilpasshet og atferden kommer til syne når toleranse nivået er mettet og andre måter å løse problemet på for hunden ikke har fungert tilstrekkelig. Dyr har X antall måter å reagere på og følger gjerne en "liste" med måter å håndtere situasjoner hvor språket i utgangspunktet er subtilt, men blir mer og mer synlig etterhvert. Forenklet sett kan man si at et atferdsproblem er en oppførsel som anses som negativ og som kommer på grunn av følelser hos individet som det ikke takler.

Videre kategoriserer man avvikene, for eksempel hvis en atferd hos en hund eller katt er repetativ og etablerer seg over en lengre periode samt at den er tilsynelatende uten funksjon eller hensikt så kaller man dette en "stereotypie", som til tider kan sammenlignes med OCD hos mennesker.

ER ALLE PROBLEMER "AVVIK"?

Det er ikke dermed sagt at alle hunder med eiere som søker hjelp har følelser av emosjonell eller intern utilpasshet. Et problem for èn eier kan som sagt være nyttig for en annen, for eksempel vokting. En voktende rase vil instinktivt gjøre jobben sin, det så være seg om den bor i leilighet eller på ett gårdsbruk. I leiligheten vil dette kunne anses som et atferdsproblem for eier, selvom hunden bare gjør det den er skapt for å gjøre. Da må man vurdere hvor rettferdig det er å jobbe med å eliminere en naturlig atferd og av den grunn er det usedvanlig viktig at eiere gjør grundig arbeide før de går til anskaffelse av en spesifikk rase. Mange atferdsavvik hos hund dukker altså opp i kjølevannet av deres opprinnelige rase og avls-formål, men som på et eller annet punkt har blitt borte ien eksteriør-basert avl for økt mersalgsverdi.  Man kan da ikke gå så langt som å kalle disse for "atferdsavvik" da dyret kun oppfører seg i forhold til sin genetikk. I slike situasjoner er det veldig viktig med spesialtilpasset miljø og stimulering.

En hund som reagerer på aggressiv atferd fra eier (fysisk/psykisk straff) og/eller andre faktorer i miljøet som har ført til aggressive utspill fra hunden kan heller ikke evalueres som avvik, selv om de er problemer. Mange pasienter ved klinikken faller inn under denne kategorien og det positive her er at ved å endre de utløsende faktorene i hjemmet så kan man med tid og stund eliminere atferden også.  De fleste aggresjonstilfeller rettet mot familiemedlemmer er basert på frykt, forvirring og tillitsbrudd og kan jobbes bort ved å re-etablere trygge og stabile rammer i hundeholdet.

ÅRSAK-VIRKNING I ATFERDSUTREDNINGEN

Årsaker til atferdsproblemer kan man som sagt finne både i dyrets helse, genetikk og fortid. Her snakker man om alt ifra ukene etter fødsel og de kritiske periodene for læring til uheldige gjentagende opplevelser eller enkeltstående opplevelser som dyret har funnet traumatiske. Disse er ofte vanskelige å gjenkjenne for eiere, da vi mennesker ikke nødvendigvis anser noe som traumatisk selvom dyret gjør det, og hele hendelsen kan lett gå oss hus forbi. Her vil det være hensiktsmessig å få en profesjonell og objektiv gjennomgang av dyrets historikk slik at man kan kartlegge potensielle grunner til at atferden startet, noe som vil stille meget sterkt da gjelder både behandling og prognose. Miljø-relaterte komplikasjoner kan kanskje være noe eier overhode ikke har tatt med i betraktningen i sitt forsøk på å forstå hvorfor dyret gjør som det gjør og det kreves profesjonell utredning for å forstå dette. Listen av potensielle årsaker er lang og ofte er det ikke bare en, men flere årsaker som tilslutt gjør at dyret avreagerer. For eiere å se objektivt på hjemme-miljøet og forstå dette er så klart vanskelig.

"BITTET KOM HELT UTEN FORVARSEL"

Noen ganger er det vanskelig for en dyre-eier å lese signalene som dyret kommuniserer i forløpet av et bitt. Det kan plutselig virke skrekkelig komplisert å ha hund hvis man ikke bare skal passe på det, gi det oppmerksomhet og tilstrekkelig stimuli og mosjon, men i tillegg også lese kroppspråk og alltid være "på vakt". Frustrasjonen og følelsen av oppgitthet kan gradvis inntreffe og eier føler han/hun har "gjort alt" i forsøket på å fikse problemet. Tilleggsvis har man kanskje, i ens desperasjon, fulgt velmenende råd fra venner/ familiemedlemmer /kollegaer, som man i etterkant muligens ser ikke var helt heldige. I verste fall kan situasjonen forverres ytteligere av feil-behandling og i tillegg til frustrasjon og oppgitthet føler man nå også skyld. Egne følelser kommer kanskje i konflikt, spesielt hvis det er snakk om en ubehagelig situasjon mellom hund og barn. Barnet har kanskje provosert hunden, men det er vanskelig å erkjenne eller forstå når vi ser så tydelig at barnets hensikter ikke var vonde.

Sannheten er at det ikke alltid er så lett å ha dyr, men heldigvis så er de som oftest både tilgivende og tilpassningsdyktige. Noen ganger vil det være snakk om en viss dose brannslukking i behandlingen hvor man rett og slett unngår situasjoner som trigger atferdsmønsteret, andre ganger kan man ta "oksen ved hornene" og virkelig jobbe bort hele problemet med konsis og tilrettelagt behandling. Dette vil være en evalueringssak og prognosen beror, i tillegg til hva problemet er,  på både dyrets og eiers tilpasningsevne. En hund eller katt biter nemlig ikke  u t e n   g r u n n. Men det skal forventes like lite av deg som eier å komme til bunns i årsaken, samt fikse problemet, på egenhånd som det skal forventes at du diagnostiserer og behandler en hvilken som helst annen tilstand eller sykdom uten hjelp.

"HVORFOR MÅ HUNDEN MIN TA BLODPRØVE NÅR HAN BJEFFER PÅ NABOEN?"

Det er mange som stiller seg spørrende til hvorfor et dyr må ha en full klinisk undersøkelse som en del av en ren atferdsutredning. Hunden er pigg og rask, han har ikke vondt noe sted og han var hos veterinær og fikk vaksine for to uker siden. Han liker bare plutselig ikke naboen... Eller gjester... Eller forbipasserende.

Grunnen til at man alltid må ha en full klinisk utredning hvis det er lenge siden det har blitt tatt noen prøver av hunden er fordi det ikke bare er åpenbare smerte-tilstander som øreverk eller vondt i en tann som kan utløse endret atferdhos et dyr. For eksempel kan flere endokrine sykdommer trigge drastiske atferdsendringer, såvel som sykdom i organsystemer og sanse-systemer. Det ville selvsagt vært fåfengt å begynne i feil ende og sette igang et behandlings-program av et atferds-problem som bunner i fysisk-sykdom. Det er ikke dermed sagt at man ikke skal eller bør ta tak i atferds-aspektet, men innfallsvinkelen vil være en helt annen og i beste fall vil hele problemet bli borte med behandling av sykdommen.  Det kan også være snakk om en pågående eller kronisk sykdom dyret har og som eier er klar over og som er under klinisk behandling, men som desverre har gjort at dyret har endret atferd, det være seg pga medisinske bivirkninger, både primært ved at den direkte effekten av medisinering (for eksempel behandling av epileptiske tilstander) hvor medisinen har forårsake avviket eller sekundært ved at der oppstår kroppslige bivirkninger som utløser ubehag som feks mage/tarm problemer, og som kan gjøre dyret mer irritabelt enn tidligere.  Her er det fullt mulig å behandle med tilrettelegging og miljø-endringer slik at dyrets mentale helse kan komme i balanse, med de utfordringene sykdommen medbringer. Det er på grunn av disse aspektene at det er prekært at man gjennomgår en fullstendig klinisk utredning av dyret hos sin veterinær og gjerne i forkant av timebestilling ved Atferdsklinikken.